Lofothesten
Ane Nordstrand fra Borgfjord har skrevet en sak om Lofothesten som vi vil legge ut på nett. Senere i vinter vil det komme en eller to artikler til. Blandt anna har vi fått tillatelse fra Eilif Frantzens etterkommere til å igjengi en artikkel om Lofothesten som sto i Lofotposten i 1985.
Lofothesten er en liten, langragget, primitiv hesterase som levde som utegangerhest i Lofoten, Vesterålen og tilgrensende distrikter. Den beskrives som en dvergrase, var ca 1,20- 1,30 cm høy.
Oftest skimlet blakk, med opptil halvmeterlangt hårlag/pels. Den gikk ute hele året og var svært nøysom, den spiste alt den kom over også fisk og tang.
De var tettvokste hester med livlig gemytt, til dels meget raske, nøysomme, hardføre og overordentlig utholdende.
Krysspartiet var vakkert og brystpartiet med usedvanlig fylde. Bena var senesterke og tørre og hovene var velskapte og sterke.
Historie:
For ca 100 år siden skulle denne hesterasen være ganske vanlig.
Men den siste ble skutt i 1989 og stoppet ut, den står nå på Bergen museum. Denne hesten hadde 20 tommer lang pels.
Skjelettet ble undersøkt av en mann ved navnet Aug. Brinkmann, samme året. Han mente at den representerte en veldig gammel hestetype, som med hensyn til bygningstrekk var forskjellig fra fjordingen. Mye tyder på at den har samme opprinnelse som nordlandshesten, men har utviklet seg annerledes p.g.a. miljøet.
Bruksområde:
Hestene var svært utholdene og det var vanlig og kjøre den omkring 3 mil lange veien tvers over øya uten hvile, både når hesten hadde skysslast og kjørte med lass.
Det kjørtes frem og tilbake samme dag, og ved skysskjørsel(kjøring av personer.) var det ikke engang vanlig med hvile før man skulle kjøre tilbake, så den omkring 6 mil lange veien ble tilbakelagt på ca 5 timer.
(Før det ble anlagt vei på øya, brukte man sjeldent hestesko, men når veien ble mer og mer vanlig ble også hesteskoene det. Dette førte til at noen av hestene fikk dårligere hover.)
Omtale av Lofthesten i NORDEN 1897:
”Totalinntrykket er gunstig og melder en gjennomgående symetrisk bygget og sterk hest, som ved ordentlig dressur (hva nu i høy grad mangler) ville gi en for forholdene aldeles utmerket passende hest , hvis dyder, når de ble kjent i andre distrikter, utvilsomt med tiden ville gi til en ikke ringe eksport”
uttalelse fra en mann i …..
jeg målte flere hester og fant eksempelvis en ni kvart stor hest, som hadde et brystomfang på litt over 11 kvart – noe som man skal lete lenge etter selv blant hester, som er atskillig større.
I det hele har hesten det særdeles godt. De får av det beste høy og så mye, at de ikke bare er i godt hold, men hyppig ”fete”. Arbeidsdagenes antall er visstnok øket etter veianleggene, men hesten får fremdeles mangfoldige fridager.
Det er kvinnene, som steller, forer og kjører hestene.
Egentlig stall finnes ikke. I regelen står hesten i en bås i et hjørne av fjøset
-- eller hva som måskje er mer alminnelig, der er i gangen foran fjøset avdeltet ikke for tett rom for hesten. Spilttauets gulv er i regelen alt annet enn heldig, da det både er noe smalt og altid kort samt kun sjelden består av helt plankegulv. Nesten uten unntagelse har hesten vann i krybben eller i en bøtte til enhver tid.
Egentlig strigling er ukjent. Ute sørger vær og vind for å fjerne støv og løse hår, og inne hindrer de korte spilttau hesten i å søle seg til.
Mens Buksnes i noen grad kjøper hester, har Borge en del til overs – men begge herreder burde kunne opdrette og selge hester ed fordel.
Det forekommer meg utvilsomt riktig, at noe gjøres fra det offentliges side for videre å opphjelpe denne hesteform, og det som meget mer, som der i den siste tid ikke er fritt for, at man begynner og innføre hingster av mer en tvilsom art.