· Sport og friluftsliv

Et skirenn søraførr

Et skirenn søraførr
Ingressbilde
Det har blitt en del ståhei rundt deltakelsen i Birkebeinerrennet, så jeg tenkte det kunne være på sin plass å runde av turen med en beskrivelse av skirennet.
Kvarstad, bare 27 km til mål !!
Kvarstad, bare 27 km til mål !! · Odd Nicolaysen
Åpne full størrelse
På grunn av lite snø i januar og store deler av februar ble ike treningsgrunnlaget for Birkebeinerrennet optimalt, men vi regna med at det likevel skulle gå bra. 54 kilometer er jo ikke all verden, og med treningsøkter på 10-15 kilometer regna vi helt sikker på at dette skulle gå bra.

Værmeldinga for renndagen var brukbar, med noen få kuldegrader, kanskje opp mot 0 grader. Og lørdag den 18. mars var det relativt kaldt på Rena da vi dro opp til startområdet. Vi gjorde som de andre, vandra litt omkring, tok noen testturer på skiene og var egentlig fornøyd og optimistisk som alltid.

Pulje 16 som var den nestsiste pulja og vi starta klokka 10.22.30. En stor flokk med skiløpere satte avgårde, enkelte i et forrykende tempo, mens Herbjørn og jeg gikk rorlig ut. Vi hadde ikke gått mange hundre meterne før vi oppdaga at vi hadde grusomt bakglatte ski, og det var bare å stoppe opp og smøre skiene. Temperaturen hadde steget til flere plussgrader og Rød Swix kunne kanskje passe, men det var absolutt ikke særlig bra.

Vi gikk i kø oppover mot Skramstadsætra, i hverfall 5-6 i bredda. Og etter en halvtime så jeg meg tilbake og da var kompisen min borte. Det viste seg senere at Herbjørn hadde stoppa på nytt for å smøre om skiene. Etter å ha sett meg tilbake flere ganger fant jeg ut at det bare var å gå videre, kanskje tok han meg igjen, kanskje ikke. Det var bare å gå sitt eget tempo. Et par stopp for å få klister under skia og med håp om bedre feste skada ikke, men om jeg sier at feste ble betydelig bedre så er det nok en sterk overdrivelse.

Det første avstandsskiltet som dukka opp viste at det var 49 km til mål, og jeg som syntes jeg hadde gått i en evighet. Og bedre ble det ikke. Stadige motbakker, bakglatte ski og dårlige løyper på fjellet var ikke akkurat inspirernede, men mange hadde det på samme vis og medløpere kom med hyggelige kommentarer og fikk gjerne noen oppmuntrende ord om de ble passert eller omvendt.

Drikkedepoene var noe å se frem til og det gjorde godt for kroppen å få i seg styrkedrikker av forskjellige sorter, og der det var bananer og kjeks gikk også det ned på høykant. Matstsjonen ble også et avbrekk i fra momoton skigåing.

I tillegg til de offisielle drikkestasjonene var det en del av tilskuerne som serverte forfriskninger langs løypa. En plass ble vi servert varm sjokolade og en annen plass var det Cola og kaffe, en virkelig oppfriskende blanding. Folk langs løypa heia oss frem, og enkelte tok til og med bølgen.

Vårt mål var å få gå hele rennet, men da vi var kommet til Kvarsted som var halvveis var vi noen minutter etter tida for å kunne gå videre, men det viste seg at på grunn av forholdene i løypa med mildvær og anna styggedom ble sperrefristen utsatt med en halvtime. Og da var det bare å legge i vei på en lang og delvis hard stigning opp til Sjursjøen. Og selv om det ikke gikk fort så ble det stadig færre kilometer til mål.

De siste 14 kilometrene fra Sjursjøen til Lillehammer var forholdsvis greie, men en del skarpe utforkjøringer gjorde at det av og til måtte ploges nedover. Ja en gang bar et hodestups i snøen, etter en fin utforkjøring utenfor sporet, tenkte jeg at det kanskje var lurt å styre inn i sporet. Det endte med bråstopp. Fjellskiene var litt i breieste laget.

De siste kilometrene inn til mål var det mye staking. Og så hørtes lyden fra høytalerne og du verden hvor godt det var å komme inn i målområdet. Få av seg ski og sekk, og bare vandre rundt i området med deltakerpins i lomma, heie inn de som kom i mål, med vissheten om at vi klarte det. Du verden, det var topp, selv om lårene kjentes ut som tømmerstokka.

Det var ikke alle som kom i mål. 654 av de 10822 som stilte til start brøyt løpet. Kanskje ikke så rart for det var ingen lett helgetur. En canadier som hadde deltatt i over nitti turrenn rundt omkring i verden, mente Birkebeinerrennet var det tøffeste av alle.

I ettertid så kan vi vel si at kunnskapene om smøring av ski under vanskelige forhold kunne vært bedre. Og utstyret, det vil si skiene var kanskje ikke så godt egna til et løyperenn som Birkebeinerrennet. Det var bare ytterst få som mønstra med turski og enda færre med fjellski, så det er absolutt forbedringspotensiele.

Så er det et år til neste Birkebeinerrenn, eller var det Vasaloppet til neste år.